En personlig beretting.

Grensen ved kanten av stupet.


 


 

Mor roper, må komme. Jeg står i trappen, hode mellom sprinklene i rekkverket. Ser ned på ansiktet til mor. Hun ser litt redd ut. Jeg er redd. Mor ser opp. "Det kommer en mann snart, han vil ta deg med hjem til seg, å der vill han ha deg for seg selv." På gråten nå. Frykt, løpe, løpe nå. Han kommer snart. Hvor kan jeg være trygg. Hvor er mormor, onkel. Morfar er ute, han var sint med mormor i dag. Mormor gråt, det var vondt I ørene, når morfar brølte over bordet. Mor tok en ny røyk, mens hun kikket ned i bordet. Mormor tok meg opp på loftet. Der ja der er hun nå. Hun la seg for å sover. Plutselig lyd av bil over små stein utenfor, en brun skygge stopper. "Nå er han her, du må ikke love han å bli med, da tar han deg for alltid" Mor ser opp. Det ringer på døren. Mor åpner den første døren der hvor gjester alltid kommer inn. Døren er brun og tung, men går opp så fort at lampen i taket rører seg. Den svarte lampen som aldri må på for den gir så skarpt lys. Den ytterste døren går opp med samme lyd som når onkel skrur til hjulene på bilen. Mor står der ute, på trappen, en mann, lyst hår, glatt ansikt, lav stemme. Han skal ta meg vist han klarer, men han kommer ikke til å klare det. Mor står der, hun kan bli sint. Vist ikke så sitter jeg i trappa, mormor ligger oppe. Hun vil gjemme meg, kanskje i et av skapene eller låse døren. Litt hjertebank, venter hører på stemmer, litt høyt svar fra mannen, litt sint, Mor snur seg inn å ser på meg. Mannen går to steg inn fra den ytterste døren. Kald luft siver inn fra ute. Mannen står å ser inn mot meg. Han holder et gult og blått helikopter, med store gule hjul. Han setter seg ned mens han holder helikopteret. To menn sitter inni og styrer det. Han spør om jeg er meg, han kan navne mitt. Jeg rører meg ikke. Han spør om jeg vet hvem han er. Jeg rører meg ikke, men rister litt på hode, men jeg vet jo hvem han er, han skal ta meg med, for alltid. Bort fra alle som passer på meg, sånn at mor aldri blir glad igjen. Hun kommer til å gråte. Jeg kjenner frykten brer seg mer. Mannen spør om jeg har lyst på helikopteret. Fortsatt stille, helt i ro, hode nikker litt. Det var jo fint, har lyst på det blå helikopteret, propellen går rundt når det kjører på teppe. Han sier jeg må komme bort så skal jeg får det. Ser på mor. Hun ser sint ut, som om hun holder pusten litt. Mor sier jeg må komme ned å ta imot, med en mild tone, sånn hun er når jeg skal noe jeg ikke vill og før hun blir sint. Lister meg ned et par trinn. Mor kommer bort å tar meg i hånden. Litt fort trekker hun i den slik at jeg kommer nærmere mannen i døren, Holder en arm rundt det ene beinet til mor. Mannen rekker ut en hånd og prøver å nå meg. Han skal ta meg nå, fange meg, rive meg ut av døren og ut i den brune bilen. Han snakker til meg, spør meg igjen om jeg vet hvem han er. Rister på hode sakte. "Jeg er far din". Han lurer på om han kan få en klem vist jeg får helikopteret. Jeg vrir meg, venter på at det skal skje, forbereder meg på å bli grabbet, klamrer meg til mor. Mor sier med sint stemme, "Ser du ikke at han er redd deg?, ikke tving ham" Mannen legger helikopter ned på teppe. Reiser seg opp å stirrer på mor. Jeg glir tilbake mot trappen. Står i ro uten å tørre ta et steg opp. Trappen knaker alltid. De må ikke se at jeg prøver å flykte. Stå i ro, ikke se på meg, ikke se at jeg står her. Holder pusten, venter, venter. All lyd er borte, ingen ting, alt er stille. Mannen ser på meg, smiler. Han later som han er glad, men han må være lei, for jeg kan se når mor er lei, og han ser lei seg ut. Kanskje han er lei for at jeg ikke gikk I fellen hans, at han ikke fikk tak på meg å fikk tatt meg med. Dit som han ville. Han sier hade, smiler "Vi treffes snart igjen". Skal vi treffes igjen? Kommer han tilbake? Aldri om vi skal, han kan bare tro vi skal det, for det skal vi aldri, aldri, aldri. Jeg skal bygge en borg der skal jeg bli når han kommer. Av høyballer, naboguttene skal hjelpe å bygge, de klarer flytte på høyballene. Et smell, døren går igjen, mor klikker låsen rundt å ser på meg. "Det helikopteret er sånn som babyer leker med, å du er vel ingen baby?". Nei jeg er jo ingen baby, langt der i fra er jeg en baby. Men det er et fint helikopter. Kjenner på lysten for helikopteret. Mor tar det opp fra gulvet. "Jeg skal bytte det i noe annet som ikke er for babyer" En klump inne i halsen snører seg, tårene presser bak øynene, rolig ingen høy lyd, stille gråt, kvalt gråt. Mor kan bli sint, hun må ikke tro jeg vil ha det. "Du skal få noe annet, men slutt å gråt du er jo ingen baby, er du vel?" Stemmen er litt anstrengt med et hint av sint. Hun går inn i stuen med helikopteret, setter det øverst på bokhyllen, der hvor alt jeg ikke får ta på står, der jeg ikke når opp. Hun setter seg å tenner en røyk. Det var et spennende helikopter, jeg kunne ha lekt litt med det, selv om det er for en baby. Utenfor hører jeg lyden av den brune bilen med mannen, som rygger over tune før han triller ned mot veien. Mor ser opp mens hun puster gjennom røyken. "Nå har du møtt han". Hun sier et navn. "Hva følte du om han?" Han gjorde meg redd, sier jeg. Mor smiler. Jeg trodde han hadde samme navn som du kaller morfar, jeg ser opp spørrende. Mor ser sint ut nå, hun sier ingen ting, helt stille. Jeg klatrer opp på fange hennes. Hun smiler å ler litt, det er godt når hun smiler, det er godt når jeg gjør mor glad, det er lettere når mor er glad. Jeg er glad for at hun er glad. Da er jeg ikke redd.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Grensen ved kanten av stupet

Grensen ved kanten av stupet

35, Stavanger

En mann som vokste opp med en mor som har Borderline og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg vill dele en del av min oppvekst og fortelle hvordan den har formet meg og gitt meg utfordringer i voksenlivet, og hvordan jeg har løst problemene.

Kategorier

Arkiv

hits